Unnskyld!
Jeg sier det igjen, jeg. Det gjør så vondt. Til alle jeg skrev rare ting om mens jeg var innlagt på Blakstad: unnskyld! Jeg er så jævlig lei meg. Det bikka helt for meg i slutten av juli. Manien hadde nok bygget seg opp over noen måneder, jeg trodde at alt skulle ordne seg på magisk vis til tross for at samlivet mitt åpenbart var på tynn is og hadde vært det en stund. Folk rundt meg forsøkte å fortelle meg at jeg ikke var meg selv og virket syk, men jeg nektet å høre. Mange var bekymret, men manien/psykosen min reagerte med sinne og irritabilitet på de som forsøkte å hjelpe meg. Tiden på Blakstad husker jeg som et lite helvete, hvor de grandiose illusjonene om hva som liksom ventet meg på utsida om jeg bare slapp ut holdt meg oppe på en eller annen måte. Jeg skrev og skrev, lag på lag med psykotisk bullshit. Inneholdet i psykosen min er så skamfull for meg at jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Jeg trodde jeg kunne kommunisere med visse folk telepatisk, og at "meldingene" ...