Unnskyld!

Jeg sier det igjen, jeg. Det gjør så vondt. Til alle jeg skrev rare ting om mens jeg var innlagt på Blakstad: unnskyld! Jeg er så jævlig lei meg. Det bikka helt for meg i slutten av juli. Manien hadde nok bygget seg opp over noen måneder, jeg trodde at alt skulle ordne seg på magisk vis til tross for at samlivet mitt åpenbart var på tynn is og hadde vært det en stund. Folk rundt meg forsøkte å fortelle meg at jeg ikke var meg selv og virket syk, men jeg nektet å høre. Mange var bekymret, men manien/psykosen min reagerte med sinne og irritabilitet på de som forsøkte å hjelpe meg. Tiden på Blakstad husker jeg som et lite helvete, hvor de grandiose illusjonene om hva som liksom ventet meg på utsida om jeg bare slapp ut holdt meg oppe på en eller annen måte. Jeg skrev og skrev, lag på lag med psykotisk bullshit. Inneholdet i psykosen min er så skamfull for meg at jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Jeg trodde jeg kunne kommunisere med visse folk telepatisk, og at "meldingene" mine kom fram til mottakerne (stort sett artister, kjendiser og kjentfolk), at disse på en måte var superhelter, eller avatarer, som bare de fikk min beskjed vipps ble til superhelter og skulle hjelpe til med å lage fred på jord. Haha, det er jo så dumt at jeg mangler ord. Så desillusjonert kan man altså bli i en psykose. Jeg hadde en slags plan om å tjene mye penger på kunsten min og kjøpe leiligheter til folk for inntjeningen, og forøvrig så var jo himmelen på jord like rundt hjørnet. Alt som dukket opp inne på Blakstad var synkronisiteter eller symboler på at det skrudde jeg trodde på faktisk stemte. Herregud, så syk jeg var, og jeg forstod det ikke selv. Jeg skammer meg mest over å ha skrevet mye rart om og til folk jeg kjenner, og skylder samtlige av disse en unnskyldning. Har forsøkt å nå de jeg kan og legger meg selvsagt helt langflat. Jeg var en stor oppblåst dust. Men jeg må finne en måte å komme meg videre på, akseptere at jeg var alvorlig syk og at jeg ikke i dag ER den syke oppblåste fyren det bikket for, men at jeg led av en sykdom. Skammen tynger meg nesten i stykker. Hva tenker folk der ute om meg nå? Kanskje ikke så mye. Kommer jeg alltid til å være han syke jævelen som folk snakker om bak min rygg? Kanskje jeg bare må tåle det. Det kjennes tungt. Jeg ønsker bare å komme meg videre i livet mitt, starte på nytt og gjøre noe godt for andre folk igjen. Håper jeg med tiden vil klare å legge dette bak meg og se fremover, at det er muligheter for meg også i dette livet, selv om alt er bekmørkt nå om dagen. Det hjelper meg jo ingenting å tviholde på denne skammen, så jeg håper å få hjelp til å la den slippe. Skam og sorg tar opp så mye tankekraft om dagen at jeg nesten ikke klarer å forholde meg til omverdenen, som om jeg ikke tilhører den eller er den verdig. Unnskyld!